Takk til alle frivillige

Slottsfjellfestivalen er over for denne gang, og jeg må si: det har vært helt fantastisk! Det har vært så mange flotte mennesker, og så mange herlige frivillige som har stått på for at slottsfjell nok en gang skal bli en vidunderlig vakker festival. Tusen takk til alle dere mange frivillige som har giddet å jobbe under festivalen!

Det kom en kar bort til meg og en vakt-kompis av meg, for å gi oss verdens hardeste klem, og holde en noe rørende tale hvor han ikke kunne få sagt nok ganger hvor fornøyd han var med de frivillige i år, og hvor mye han satt pris på hva vi gjorde. "Uten dere, blir det ikke noe festival" sa han, og han har så rett han bare kan få. Det blir virkelig ingen festival uten alle dere ildsjeler som stiller opp! Nok en gang: Tusen hjertelig takk for deres innsats, festivalen har aldri vært flottere enn den var i år! Jeg håper jeg ser mange av dere neste år også, kanskje nettopp du dukker opp på bloggen?

Jeg ønsker alle en herlig sommer, og oppfordrer alle til å gjøre noe de alltid har drømt om. Enten det er å drikke vin med en du tenker høyere tanker om en sen sommerkveld med en lett bris i fjeset og bare et par små skritt fra vannet, eller om det er fallskjermhopping med en hel verden foran deg, fjellklatring, lese en bok et hemmelig sted eller rett og slett bare ligge å nyte det å være til.



Tekst: Marte Natalie

STEMNINGSRAPPORT: lørdag

En eldre mann sitter aleine ved Baglerscenen og trommer på låra sine. Kanskje han selv drømmer om å stå på en scene. For det er vel det musikk handler om? Drømmer.

Jeg var en rebell da jeg var tenåring, sier Lissie. Hun ler med hes latter. Vokste opp i en liten by. Det virker ikke som hun har latt seg påvirke noe særlig av oppmerksomheten fra musikkpressen de siste månedene. Hun tasser barbeint rundt på scenen. Og rett som det er ser hun ut mot publikum som om hun fortsatt står foran speilet på jenterommet sitt og øver på gitaren. Og at de andre instrumentene fra bandet hennes bare er lyder i hodet hennes. Det er med andre ord noe ærlig med Lissie, noe dønn ærlig. Hun avslutter elegant med hennes kjente cover av "Bad Romance" (Lady Gaga). Publikum vil ha mer av Lissie. Mye mer.

Det er kveld igjen. Ei jente blåser såpebobler, de flyr over himmelen og ruinene av den gamle festningen speiler seg i dem, opp ned. Flere generasjoner synger med til Teenage Fanclub, vokalisten smiler og peker mot himmelen. This is good, it's really good. De eldre karene Dinosaur jr kjører på med skitten grungerock i solnedgangen. De to banda er beviser på at det aldri er for seint å drømme om musikk.

Jonas Bjerre fra Mew spaserer ut på scenen og over tusen hender løftes mot himmelen. Det er over snart. Vi vil bare dra ut tida. Litt. Og denne merkverdige mannen ser malplassert ut. For store klær henger slapt rundt kroppen hans og stemmen hans virker ikke naturlig. Merkelige rytmer. En karismatisk hiphop-danser. Melankoli. Plastikkopper knuses under føttene til publikum. Tusen takk.

Bandet forlater scenen for siste gang, lyset på hovedscenen slukkes. Det er over nå. Det er over. Vi sees til neste år!










Tekst og foto: Unnveig Aa.s

Et nytt svømmetak for Kastellnatt

En ny kveld, en ny promotering av Slottsfjells Kastellnatt. Tre nye frivillige smøg seg inn i tettsittende våtdrakter og mildt sagt upraktiske fotplagg for å gjøre sitt får å gi folk anledningen til å oppleve utestedet som er satt sammen i anledning Slottsfjell.

Det virker som folk på festivalen blir skikkelig oppstemt når de ser froskemenn gjøre sin vei gjennom festivalområdet, spesielt damene lot seg fascinere av påkledningen denne kvelden. Så for dere som ser etter det lille ekstra for å finne en å dele livet, eller bare natten med, få dere en våtdrakt til å bruke på byen.

Livlig intimkonsert i sola

Som i fjor var det i år også intimkonsert for de frivillige i matteltet. Denne gangen var det det finske folkepunk bandet Jaakko & Jay sin tur til å gi god stemning for de hardtarbeidende.

Ett lite knippe frivillige har samlet seg i teltet for å få med seg de energiske finnene.

Vokalisten, Jaakko, er som en hyper duracell kanin som hopper rundt med gitaren sin og synger til han blir rød i ansiktet.

På bakken ved siden av sitter Jay og trommer med hendene på en bøtte mens han smiler fra øre til øre.

Det er ikke tvil om at disse guttene elsker det de driver med og trives med å underholde mennesker. Noe som skinner veldig gjennom i opptredenen deres.

Personlig har jeg fått meg en ny favoritt i folkepunk sjang

eren og anbefaler deg å oppleve showet og musikken de har å komme med

Festivalhilsener fra Smurfen

Vidunderlig herlighet

Hjerte pumper relativt fort, nuppene ligger tett i tett over hele kroppen. Folkemengden bak meg roper stemmene sine hese, en blanding av herlig fryd og lengsel ligger som et tett lag over publikum. Ei jente ber meg ta glasset hennes, så hun kan klappe hendene sine såre, ei annen slenger vesken og alt hun har rundt skuldrene ned rett foran meg. Ingenting skal være i veien for dansing og jubel disse tre kvarterene med herlig whiskey stemme og en fantastisk covring av Bad Romance.









Tekst og foto: Marte Natalie

Donkeyboy i bilder

Foto: Marte Natalie

Sammen på Slottsfjell

Lucy og Håkon (19) fikk en hyggelig telefonsamtale på fredag. De stakk av med seieren for beste frivillighistorie, og dermed også en ny mobil. Historien de sendte inn kunne vært tatt ut fra en romantisk film, og gjør det nesten vanskelig å ikke tro på skjebnen.

- Det ble en del fnising da vi ble ringt opp, men det var veldig hyggelig, ler Lucy.

I år har Håkon og Lucy fått jobb i baren ved Kastellscenen og har selvfølgelig ordnet slik at de jobber sammen.

- Vi måtte bare på Slottsfjell i år også, forteller paret.

Det er tydelig at de, som mange andre, har gode minner fra tidligere år på Slottsfjellfestivalen.

- Jeg så Kaizers her i 2008, men Håkon var ikke der, sier Lucy.

I kveld er planen å se Uncle deadly og Mew. Håkon og Lucy ser ikke bort i fra at de kommer tilbake til festivalen neste år. Et mål de har er å prøve ut alle frivilliggruppene.

Foto: Eivind Birkedal. Tekst: Unnveig Aa. S.

Historien de sendte inn kan leses under:

I fjor skjedde det noe utrolig på Slottsfjellfestivalen. Da tenker vi ikke på alle de fete konsertene, folkene og livet på campen. Derimot tenker vi på en kjærlighetshistorie som utspilte seg i båndpåsettingsboden.

Men historien begynner ikke der.

Det var en kjølig vinterkveld, i teateret i Drammen, og stemningen var nær å koke over. Kaizers Orchestra skulle straks på scenen og underholde fansen, som hadde ventet i utallige timer. Og endelig var tiden inne. ”Medisin og Psykatri” startet det som skulle bli en festaften i Glassfoajéen. Etter mye tumulter og knuffing blant publikum, førte skjebnen to fra den dypeste fankjernen sammen. Lucy og Håkon; begge kommet til Drammen med eneste intensjon å se sine helter spille ompa til de dør. Med hjelp av en bemerkelsesverdig vits, som senere viste seg å være steinen som utløste det hele, fanget Lucy Håkons oppmerksomhet. Han snudde seg, lo og la fram en passende kommentar. Før de visste ordet av det sto de sammen og danset til de fengende rytmene av Toxic Blod. Men så var Håkon borte, og Lucy trodde hun aldri skulle få se ham igjen.

Skjebnen ville det derimot annerledes.

Mens Lucy reiste land og strand rundt på nye kaizerkonserter, hvertfall til Skien, for å prøve å spore opp denne deilige gutten med smilehull og briller,

saumfarte Håkon Kaizerforumet for å finne den nydelige vitsemakeren han møtte i Drammen.

Begge trodde de hadde lett forgjeves, og fant i stedet påmeldingsskjemaet for frivillige på Slottsfjellfestivalen 2009.

Tiden gikk, og plutselig var vi midt i juli. Baggene ble pakket og begge sjekket inn på frivillig-kontoret. Lucy og venninnen Camilla startet tidlig på jobb, og da vaktskiftet kom klokka to, kom en ny gutt tuslende inn. Han het Håkon og skulle jobbe med jentene ut dagen. Lucy syntes hun dro kjensel på ham, men tenkte ikke mer over det, før skiftet hennes snart var over.

”Var ikke du på Kaizers-konserten i Drammen?”, spurte Lucy forundret.

”Jo, det var jeg! Visste det var noe kjent!”, svarte Håkon overrasket.

Med det, var det gjort.

Dagen etter var det Håkon som jobbet tidlig. Han så ikke noe til Lucy hele dagen, men når skiftet hans var over møttes de i døra. De smilte til hverandre, og akkurat når Håkon skulle gå, fant Lucy fram festivalskjørtet sitt og spurte om han kunne skrive noe fint på det.

’Halla! Hilsen Håkon :)’ skrev han, i tillegg til et litt utydelig telefonnummer.

”Han skrev det utydelig med vilje!” konspirerte Charlotte, men Lucy trodde det annerledes.

Senere samme dag, gikk Håkon forbi billettboden, og det ble ordnet opp i tallkaoset.

Nummeret ble (kjipt nok) ikke brukt før festvalen var over, og Lucy var på vei til andre siden av landet. Men så fort den første meldingen var sendt, skulle det aldri stoppe.

Den dag i dag er Lucy og Håkon kjærester, og for å feire det utrolige som hendte på Slottsfjellfestivalen for snart et år siden, skal de delta som frivillige i år også.

STEMNINGSRAPPORT: fredag

En samtale overhøres omtrent halv to fredag ettermiddag.
- Har du sett dem før?
En eldre mann lener seg mot en yngre pike.
- Nei.
- De er ganske voldsomme.
- Ja.
- Du tåler litt voldsomt?
- Ja.

Og den litt ekle ettersmaken man får av en sånn samtale var smaken som la seg i munnen under Hurra Torpedos opptreden. Med en festlig coverversjon av Kelis sin Milkshake ble fredagen slått i gang på diverse kjøkkenutstyr.

Stemmen til Rox på hovedscenen og hip hop- rytmene til Popcorn Radio blandes med litterært stunt på campingscenen.Ukulele-kompagniet har nettopp spilt en konsert til stormende jubel fra ukuleleentusiaster. Sola skinner så langt. En gjeng blir kasta vekk fra det perfekte utsiktspunktet, og to jenter snakker om at de også vil være en svart sangerinne med soul i stemmen.

Hayseed Dixie står på Kastellscenen og løfter ølflaskene sine.
- Lets take a moment and drink a little.
Hundre ølglass løftes mot himmelen som er helt blå. Noen tunge grå skyer lurer i horisonten. Men de blåser bare forbi. You Shook me all night long. Noen linedanser foran scenen.
- Lets take another moment and drink a little.
Slik fortsetter den ganske spesielle konserten til Bluegrassbandet fra USA. Med banjo, mandolin og gitar er melodiene perfekte til å skape god stemning i sola.

Far og datter i gresset foran Baglerscenen. Kråkesølv spiller slik Kråkesølv kan spille. En klistermerkebok i fanget til datter. Hvit kjole krølles mellom knærne hennes. Hun fester klistermerker av prinsesser på sin egen far og på sekken hans og på hørselsverna sine. Det er mange mennesker her. Takk for at dere kom, sier Kråkesølv. En fotograf tar bilde av far og datter. Øyeblikket foreviges.

Juliette Lewis hopper rundt på Kongescenen i fjærvest og årets hittil mest gærne sminke. Det er regn i lufta. Noen tenker ikke over det og er fortsatt kledd i slitte olashorts og vide overdeler. Andre er dekket i regntøy fra topp til tå.

Men kveldens høydepunkt var Kelis. Med storslagent lysshow, røykmaskin med glitter og beats som vibrerte i magesekken var det som om Kastellnatt var tatt med fra Kaldnes og opp på fjellet. Da hun sang første strofe av hitten Milkshake var det få som ikke sang med. Regnet stopper litt, så kommer det tilbake, så stopper det, så kommer det tilbake. Regnjakkene av og på. Noen snubler i ødelagte regnponsjoer. Ølkopper fyker over publikums hoder. Kelis er en liten kvinne, og Kongescenen er stor. Men hun klarer å fylle den. Publikum synger med. Publikum danser med. Tonight is gonna be a good night.

Kelis går av scenen. We want more. More. Publikum roper. Men Dj'ene pakker sammen. Kelis sitter backstage og tar av seg glitterplatåskoa. For Kelis er en liten kvinne,hun trenger platsåsko. og stemmen hennes nådde ikke alltid fram i de harde bassgangen. More. Men scenearbeiderne har for lengst kobla fra mikrofonen og det hvite stativet står ubrukelig igjen på scenen. Det blir ikke mer Kelis og festivalgjengerne tråkker over ødelagte plastkopper. De få som er hele plukkes opp av barn som gjerne vil pante dem. De blir trukket mot utgangen.

Fredag skulle bli jentenes aften og det ble det.

Fortsatt god stemning, til tross for regn. Eller vent, nå regner det ikke.









Tekst og foto: Unnveig Aa. S

Travelt, men moro

Etter å ha konstatert at formiddagens køer gikk som smurt, fikk endelig båndpåsett-ansvarlig Truls Liang tatt seg en pause for å se forhåndsfavoritten 'Shimmering'.

- Jeg fikk iallfall med meg en låt, sier Truls, og er veldig fornøyd med hva han fikk høre.

Selv om han ikke for hørt så mye av festivalens innslag, er han godt fornøyd med hvordan de ligger an.

- Det er ikke noe stress nå, men det er vanskelig å si noe midtveis om hvordan det vil gå. Kanskje mange flere kommer nå på grunn av fint vær, spår han.

Allerede er fredag og lørdagens dagpass utsolgt, i tillegg til festivalpassene. Men noen morgenfugler kan sikre seg dagpass for morgendagen, dersom de er tidlig ute til salget av dagpass som starter 10 i morgen tidlig.

Telefonen ringer. Det er tekniske problemer ved båndpåsettingen. Plikten kaller, men en sang ble det iallfall tid til å høre.




Betatt nykommer

En ferskere frivillig er Magni Sørløkk fra Storås. Hun jobber i bongsalg i år, og hadde fredag perfekt utsikt til Tårnlundens konserter. Det er hun godt fornøyd med.

- Festivalområdet her er jo helt fantastisk, sier hun.

Selv har hun ikke fått tid til ordentlig å sjekke programmet ennå, hun har nemlig fartet mellom Oslo og Tønsberg de siste dagene for å rekke både jobb på festivalen og sin vanlige jobb i Oslo. Men noe har hun rukket å få med seg.

- Jeg fikk med meg et par flotte sanger av 'Belle og Sebastian', sier hun. Ellers skal hun iallfall rekke å få med seg islandske 'Ultra mega technobandid Stefan' ved Tårnlunden i kveld.

Til tross for at det er hennes første Slottsfjell er hun veldig entusiastisk til festivalens program.

- Det er virkelig noe av det bedre av norske festivalprogram i sommer. Jeg kom hit mest for å jobbe og få festivalstemning, forteller Magni. Og den er allerede sikret.

Tekst og foto: Live Grøtting

Hederlig innsats

Dette innlegget er ene og alene for å rose våre små, men herlige miljøhelter. Jeg snakker selvfølgelig om det vidunderlige små folket som løper rundt og samler opp plastikkglass raskere enn du får sagt "hei". I løpet av en kort stund har de samlet opp et hyggelig tårn med plastikk, som ellers bare ville blitt tråkket ned av det mangfoldige festival folket.

Martin er godt fornøyd med fangsten, smilende forteller han at det er gøy å samle inn plastikkglass. Når jeg spør hvorfor i all verden det er det gøy å løpe rundt etter plastikkglass, bare rister han på hode med ett lett smil:
- Folk gir det bare fra seg, så man trenger ikke plukke det opp fra bakken. Eller, noen ganger må man det, men ikke alltid.

Smilet har fått en lettere sjenert drag over seg, men når jeg spør hva han får for å gjøre jobben, sprekker ansiktet opp til verdens størte smil:
- vi får femti øre for ett glass, og det blir det jo litt penger av. Når han får tenkt seg litt om, bryter han ut:
- tenk på det da: de gir bort penger!


Martin har allerede bestemt seg for hva dagens fangst skal brukes til, nemlig noe godt.
- Kanskje noen jordbær, eller litt sjokolade. Eller begge deler, kanskje jordbær med sjokolade! Smilet henger forsatt på ansiktet og øyene glitterer når han snakker om hva pengene skal gå til.



Tekst og foto: Marte Natalie

Livet i baglercampen

Den lyse E-strengen på en gitar høres lang vei, dersom det er ønskelig å finne ut hvor musikken kommer fra er svaret en guttegjeng fra Skien og Porsgrunn som i løpet av de siste dagene har etablert seg i 'Camp Kuk' på frivilligcampen.
- Jeg trives kjempegodt, sier Kristoffer Numme.

Dette er hans femte år på Slottsfjell og hans fjerde gang som frivillig.
- Det supert å være frivillig, man får jo gratis festival, forteller Kristoffer.

Kristoffer jobba med distrubusjon i forkant av festivalen og har derfor fri under selve festivalen. Dermed blir det tid til å gå på konsert.
- Jeg så Jaga Jazzist i går. Det var fantastisk. I dag vil jeg se Shining og Hurra Torpedo, røper han.

Sover i bilen


Venninnene Ane Aanestad og Heidi Kvalheim fra Stavanger har for anledningen kjørt inn hele bilen sin på campingområdet.
- Det er vår lille kombicam, ler Ane.

Hun var på festivalen i fjor, men jobba ikke som frivillig. I år jobber hun med backstagecatering.
- Jeg meldte meg som frivillig fordi det er veldig kjekt. Det blir ikke bare festing.

Rolig camp
Ane og Heidi nyter en lat morgen på klappstolene utafor bilen. Her har de dekt på med vannmelon og knekkebrød.
- Det er god stemning og campen er overraskende rolig. Vi har ikke våkna om natta av bråk, forteller de.



Tekst og foto: Unnveig Aa. S

Et dykk inn i frivilligheten

I går tok administrasjonen det på seg å promotere den fantastiske nye Kastellnatt. Iført dykkerutstyr spradet de, vel vagge er vel det mer nøyaktige ordet, nedover bryggekanten og delte ut løpeblad. De merverdige kostymene tiltrakk seg umiddelbart oppmerksomhet og folk lente seg ut fra barene, sprang nedover gaten og følgte etter for å få med seg de morsomme landkrabbene.






De involverte har lenge vært frivillige på Slottsfjell, faktisk helt fra første året og hva som bringer dem tilbake er helt klart episoder som dette og vennene de har til å gjøre dem.

For de som lurer litt på hva dykkerkostymene representerer så har det en del av temaet til Kastellnatt i år. Ta en tur dit i kveld om du ikke rakk å være med i går!

STEMNINGSRAPPORT: Torsdag

Det var vanskelig å telle antall gummistøvler på torsdag. De florerte i alle farger. Gule, røde, grønne, lilla, blå. For dagen starta med regn. Pøsende regn. De mest negative trodde regnet kom til å fortsette resten av dagen, men under konserten til Dum Dum girls titta sola fram mellom regntunge skyer. Til tross for navnelikheten er bandet sjangermessig ulikt norske Dum Dum boys (som aldri har vært nevnt i sammenheng med Dum Dum girls før). Tøffe gitarriff, harmoniserende kvinnestemmer og en trommeslager som fikk mellomgulvet til å dirre. Vokalist Dee Dees stemme var overraskende svak og skjelvende da hun sa "It's great to be here, I have never been here, but I'm from Norway". Noen nærmere forklaring fikk vi riktignok ikke før jentene fortsatte å pumpe poprock ut fra høytalerne ved Baglerscenen. My baby is better than yours.

Høyere opp på fjellet på Kastellscene stod de fem (eller var de seks, eller sju?) Australierne i The Middle East og synger om søsterens bryllup, vel, i alle fall søstra til en i bandet. Det er så vakkert, det er så vakkert her forteller de. Festivalgjengerne gynger til musikken og regnjakkene deres har for lengst blitt til sitteunderlag. Det er så vakkert her.
Bare en halv time etterpå har den lille fargerike gjengen foran kastellscenen blitt bytta ut med mer svartkledde ungdom da Twin Atlantic går på scenen. Det blir straks morsomt for en guttegjeng å gjøre narr av vokalistens breie skotske akksent. "It's very nice to be hiiiiire". Jentene i Norge er visstnok veldig pene, dette har vi jo aldri hørt før!

Musikken fra Twin Atlantic ebber sakte ut. På Campingscenen står Borgarting Impro og prøver å få liv i det lille publikummet sitt. Det virker som diverse triks med å rope på "den kjekke blonde gutten i sofaen" virker. Videre nedover og ved Baglerscenen er det såvidt tålelig fjortisfaktor da Band of Skulls entrer scenen. Midt i settet spiller de hitten "I know what I am", og mottar høyest applaus hittil på fjellet.

Vakta ved Kongescenen danser uavbrutt til Volbeat som får prisen for største gitarforsterkere og høyest plassering av trommeslager. Baglerne i baren har tid til å danse til de intense rytmene blant all ølskjenkinga og vakta er tydeligvis glad for sin plassering for da Danskene entrer scenen bryter den morske framtoninga ut i et smil. Med andre ord: stemninga er på topp.

Over og ut!










Tekst og foto: Unnveig Aa. S