
"Ja as, æ e trønder æ" sier en kvinnestemme. Kunne det stemme (...he-he)? Jeg åpna utgangen til teltet mitt, og der står det en kortklipt jente og gliser. Hun er én av fem trønderjenter under 18 som jobber frivillig under årets festival, og det er som jeg selv sier det; eksotisk.
Det er jo ingen overraskelse at majoriteten av frivillige og publikummere prater en eller annen versjon av bokmål. Bare her i bloggmekka er vi kun 2 stk som er eksotiske i språket, og hver gang jeg møter nye folk og spør hvor de er fra, svarer de "en time utenfor Oslo" eller "mellom der og der. Det er i Oslo-området". Noen er fra Bergen og omegn, vi har som sagt knippe trøndere, et par prater ikke norsk i det hele tatt, og jeg har ikke møtt noen som er nordlendinger.
Fordelen med å være eksotisk er jo nettopp det at det er en fordel for festivalen. Mange eksotiske på campen liker oppmerksomheten rundt det, og kul oppmerksomhet gjør jo festivalen kul. Når festivalen er kul, forteller du jo til alle kompisene dine at festivalen er dritbra. Når festivalen er dritbra, vel, da blir den bare enda bedre av at kompisene dine slår følge neste år.

Storåsfestivalen brukte jo å være en kløpper på promotering andre steder enn i Trøndelag. Storåstatoveringen ga deg jo gratis pass på fremtidige festivaler, og nederlendere fikk gratis inngang bare fordi de var fra Nederland. Her på Slottsfjell er hele opplegget så fantastisk at de ikke trenger denslags for å trekke til seg folk, altså, hør her:
-Lineup'en er først og fremst dritbra
-Du finner stort sett bare herlige mennesker
-De har antibac overalt
-Campen er fet
-150 kroner og du får kaffe og scones servert i teltet hver morgen
-Du kan pisse uten at det er skikkelig ekkelt
-Tilgang til nett er et faktum, og du kan lade telefonen når du vil
-Frivilligtrøyene er egentlig skikkelig kule
-De selger bra mat
-Selv om været ikke var superb på fredag, var det fortsatt herlig stemning
-Layouten inne i skogen er strålende. Det tok meg faktisk nesten en halvtime å gå gjennom fordi jeg ble stående og beundre alle snakkeboblene som var hengt opp i trærne
Når jeg blir gammel skal jeg sitte på campen med frivilligskjorte og et glass saft. Til den tid er nok de folka man kaller eksotiske fra New Zealand.

tekst: Maja Vestad.
foto: Unnveig.
foto: Unnveig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar